Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) er en kommunal tjeneste alle kommuner pr i dag plikter å tilby sine innbyggere med et assistansebehov. BPA er verktøyet til selv å kunne bestemme når man vil spise middag, stå opp, legge seg, ha gjester kort sagt: BPA gir muligheten til aktivt å kunne delta i samfunnet, ha en jobb eller ta en utdannelse – til å kunne styre sitt eget liv. Akkurat slik innbyggere uten assistansebehov har muligheten til.
Helse- og Omsorgsdepartementet sendte i fjor ut et høringsnotat vedrørende en rettighetsfesting av BPA ordningen. Der blir det foreslått blant annet en lovfestet rett til BPA samt at personen med assistansebehovet selv skal kunne velge organisasjonsmodell. I klartekst foreslår departementet at man selv skal få styringsretten over sitt eget liv.
Med BPA har også jeg en mulighet til aktiv å kunne delta i samfunnet – som hvilken som helst innbygger av Norge. Jeg vet av erfaring at jeg på en bedre og mer effektiv måte kan organisere min personlige assistanse slik den passer best for akkurat meg.
Jeg har endelig fått muligheten til å ta høyere utdanning, som igjen fører til at mine muligheter til å komme meg ut i jobb øker betraktelig. Vi vet jo alle at arbeidsmarkedet i Norge sliter og alle monner drar. Jeg ønsker også å dra lasset med mine medborgere.
Østlandsforskning publiserte i 2003 en forskningsrapport (Selvstyrt er velstyrt). Denne rapporten sier blant annet at mer enn 90%(!) er svært tilfreds eller nokså tilfreds med sin BPA ordning.
Når KS sier de er kritiske til at målgruppen for BPA har blitt utvidet ved rundskriv I-15/2005 sier de samtidig at der kritiske til at mennesker med assistansebehov får muligheten til å:
- Selv bestemme over eget liv
- Selv bestemme når man skal gå på do
- Selv bestemme når man står opp
- Selv bestemme hva man skal spise til middag
- Selv bestemme hvor ofte man ønsker å dusje
Hvordan kan en interesseorganisasjon, som hevder de ønsker å styrke borgernes innfytelse i sitt lokalsamfunn, komme unna med dette?