Aktiv dødshjelp innebærer å ta en annen persons liv. Kan en legalisering forsvares, eller bør dette defineres som drap etter norsk lov og straffes deretter?
Det har, i følge undersøkelser gjort av MMI, vært en markant endring i nordmenns syn på aktiv dødshjelp. I begynnelsen på 80-tallet var en fjerdedel av norges befolkning oppfatning at bruk av aktiv dødshjelp kunne forsvares i noen situasjoner. I begynnelsen av inneværende århundre er det nesten tre fjerdedeler av befolkningen som mener at dette kan forsvares i noen situasjoner.
For mange er det kanskje ikke dødsangsten som er størst, men de dagene, ukene, måneden og i noen tilfeller årene med smerte og uverdighet før døden inntreffer, som er den største redselen.
Selv mener jeg at innføring av aktiv dødshjelp i Norge vil være et fundamentalt nederlag for samfunnet.
Jeg tror at et ønske om å dø ofte er et rop om noe annet.
Medisinen i dag har muligheten til å hjelpe de aller fleste mennesker med det som gjør at et dødsønske er fremkommet. For å ta ett av flere eksempler: Vi har en relativ god smertelindrende behandling i Norge, det kan selvfølgelig utbygges og bli mye bedre, men det er vesentlig mye bedre nå enn hva det var for 20-30 år siden.
Det er en rekke viktige og sentrale spørsmål som man må besvare i debatten rundt aktiv dødshjelp:
- Hvem skal avgjøre hvem som oppfyller krav til å få aktiv dødshjelp?
- Hvilken påvirkning vil en legalisering av aktiv dødshjelp få på eldre og mennekser som føler de er en byrde for samfunnet? Vil de føle seg presset?
- Hvor gammel bør en være?
- Kan foreldre søke på vegne av barn?
- Hvis man selv ikke kan avgjøre, hvem avgjør da?
- Vil ikke legaliseringen av dødshjelp bidra til et kaldere samfunn?
Eller, er det egentlig en annen agenda bak? Er det økonomiske interesser?
Vi vet at i løpet av de nærmeste 40 årene vil antallet eldre stige fra 600.000 til 1.200.000 i Norge. Dette vil føre til en stor økning av helseutgiftene i landet.
Vil en slik debatt egentlig handle om kroner og øre tilslørt av begreper som eutanasi – den vakre død, verdighet og så videre? Hvis så er tilfelle er jo svaret opplagt. Det er ikke økonomisk forsvarlig for et land å ta vare på de menneskene i landet som ikke er produksjonsdyktige.
Ønsker vi å være den generasjonen som videreførte Hitlers tanker – bare litt mer tilslørt?
Hva tror du?