For en tid tilbake ble jeg oppsøkt av et par velkledde og høfflige menn. De fortalte de kom fra Jehovas Vitner og ønsket å komme inn for å slå av en prat. Jeg liker å se på meg selv som en åpen fyr alltid parat for en diskusjon eller meningsutveksling, og besøk av Jehovas Vitner er en gavepakke i den forstand.
Det ble fortalt om den lille hjord på 144 000 som kommer til himmelen for å herske sammen med Kristus. Greit nok det, gammelt nytt.
Det som virkelig fanget min interesse var; – om ikke lenge vil det være slutt på menneskenes problemer. Gud ville gripe direkte inn for å frelse mennesket for all ellendighet og urettferdighet. All krig ville opphøre, barnet vil leke med løven og alle ville ha nok mat. Ingen ville føle på sorg og melankoli. Alle vil gå inn i evigheten i ren og skjær lykke.
Jeg spurte de hyggelige mennene som satt i vår sofa om de ikke var enige i at om skal man føle seg mett, må man ha kjent på hungeren først? Joda, de var jo forsåvidt enig i det. Skal man vite hva lyset er, så må man også vite hva mørket er, ikke sant? Joda, de var da enige i det også. Jeg spurte så om de var enige i at om man skal kjenne på følelser så er det nødvendig at de står i kontrast til noe. Det var de også enige i.
Da blir det veldig logisk for meg å tenke. Skal menneskene som blir igjen på jorden for å leve inn i evigheten i bare ren og skjær lykke, slippe å kjenne på urettferdighet, svik, frykt, sorg, tristhet, sult og så videre. Så vil de ikke vite at de er lykkelige fordi de ikke har noe å sammenligne følelsen med. De vil ikke evne kjenne følelser. Å leve i et samfunn med bare følelsesløse mennesker må jo være rene Helvete?