Eeendelig ble det ferie og tid for aarets utenlandstur. Naar dette skrives sitter vi her i Carlow i Irland. En liten by paa stoerrelse med Stjoerdal (for de som vet hvor stor den er). Tenkte vi skulle skrive litt om hvordan det er aa feriere i Irland baade med og uten rullestol.
Turen startet paa onsdagsnatt. Vi hadde faatt fatt i noen superbillige billetter til Dublin (kr 2.400,- for 2 stk), men det var fra Gardermoen slik at vi ble noedt til aa kjoere fra Trondheim til OSL.
For mitt vedtkommende ble sitringen i maven stadig stoerre etterhvert som flyet naermet seg Dublin. Undertegnede var veldig toeff i trynet foer vi reiste og bestillte leiebil. Det er i og for seg greit, men den stoerste utfordringen er at jeg sitter i rullestol og har faatt anskaffet meg et sett portabelt hand gass/brems system. Et system som jeg i bunn og grunn ikke har faatt testa ut paa skikkelig vis. Saa stemningen var til aa ta og foele paa naar vi rullet ut fra parkeringsplassen og ut i den store skumle trafikkmaskina hvor alle kjoerte paa feil side. Det gikk tydeligvis bra, ingen boeter, ingen bulker og heller ingen varige psykiske men – eller det vet vi vel egentlig lite om enda.
Irland og Carlow er forbausende godt tilgjengelig for alle. Roykfritt paa alle puber, terskelfritt i det fleste butikker og vaeret er troendersk. Overskyet og utrykt for regnbyger.
Som de trofaste turister vi er, også i Carlow, må vi besøke ett av de få attraksjonene de har i byen. En dolme som ligger et kvarters kjøring utenfor byen. En sten på ca 100 tonn som er plassert på noen andre stener. Dette skal være fra steinalderen, og hvordan de har klart å fått dette til er det vel mange teorier på.
Landskapet rundt dette stedet er flatt så langt øyet kan se så eventuelle teorier om rullende stener fra bratte åser kan man se bort fra.
Dolmen ligger midt på et jorde hvor omkring 20 okser beitet. Det var tydelig at de var vant til å få mat av de besøkende og skuffelsen var stor når vi ikke hadde annet å by på enn høy…
I morgen staar Dublin city for tur og hvem vet hvem vi treffer der? Bono eller noen andre kjente fra Irland.
Naa skal vi ut i den skumle trafikkmaskina igjen. Oensk oss lykke til.
Dublin
Det er fredag 23. juni klokka er 0900 og det er de rødsprengte øynes morgen. Etter en litt for fuktig aften på en av Carlows mange puber må jeg si at tankene mine streifet muligheten for å hoppe foran toget fremfor inn i toget. Men fruen hadde kjøpt sjokolade og Cola på jernbanekiosken og verden kom på plass igjen.
Turen nordøstover mot Dublin gikk forbausende bra. Været var knallbra, utsikten upåklagelig og kaffen på toget var heller ikke til å kimse av. Forventningene til byen var store, spesiellt etter å ha lest i reisehåndboka at; "Dublin er en by full av paradokser og merkelige innfall av puber, kirker, storslagne bygninger og museer, fylliker og skravlebøtter, jordnær handel og flyktige luftslott." Hva ventet oss? Byen som har huset storheter som James Joyce, Oscar Wilde og Bono.
Vi droppet både Dublin Zoo og Guinnes Brewery, men stakk innom Irish Mueum of Modern Art. Et praktullt 1600 talls bygg med varierende innhold. Som sikkert mange av dere vet, moderne kunst kan være mye rart, og det var det her også. Men artig å få med seg.
Siden undertegnede var eneste mannlige deltaker i reisefølge på 3 så tapte jeg kampen om hvorvidt vi skulle bruke tid på shopping eller ikke. Joda, vi var innom Grafton Street og O’Connel Street. Visakort ble dratt som visakort ofte blir gjort og det var nok grunnen for at kofferten veide adskillig mer på hjemturen enn på turen over. Men for all del, vi fikk gjort en del andre ting også. En tur innom St. Stephen’s Green – et grøntanlegg midt i byen med plener, blomsterbed, gangstier, busker og innsjø med ville fugler. Paviljonger, statuer og fontener. Parken blir brukt av mange og er blitt en av Dublins mest populære områder for spaserturer. Her i parken satt nyforelskede par i gresset, fyllikene som pratet med seg selv og noen freaks som hadde alternativt innhold i rullingsen sin. En storbypark som storbyparker skal være.
Damene shoppet og jeg fikk gleden av å høre ett av de mange bandene som holdt konserter rundt omkring. (se bilde)
Byen er vakker, men skal man oppleve Irland holder det ikke bare med Dublin. Neste dag skulle vi til Kilkenny på Bob Dylan konsert.
Kilkenny Source festival
Etter en lang dag i Dublin på fredag så var det duket for en tur til Kilkenny på lørdag. Byen som ligger ved Nore-elven er en populær turistby av mange grunner, noen av dem kan være at den er full av historikk og da spesiellt godt bevart middelalderhistorie. Landskapet rundt byen gjør den til en god base for turer i området , i den forbindelse kan Dunnmore grotten være værdt et besøk. De to første ukene i august har byen en årlig kunstfestival. Vi fikk ikke med oss noe av dette fordi vi hadde et klart mål for øyet. Nemlig The Kilkenny Source festival.
Vi var muligens litt overivrige med å komme inn på festivalområdet da vi stillte oss i kø, sånn rundt kl 12 på formiddagen og det var bare 20 mennesker foran oss i køen. Portene var selvfølgelig ikke åpnet ennå, men hva annet skulle vi gjøre. Det skulle vise seg at det slettes ikke var så dumt. Mange av de mer erfarne festivaldeltakerne hadde timet sitt oppmøte til senere på dagen, men de gikk dermed glipp av en rekke meget gode band. Vi trofaste sliterne fikk se og høre Clayhill, Tiny Dancers, Ray LaMontagne og Mundy før de store navnene dukket opp på scenen. Både Clayhill og Tiny Dancers var band som var totalt ukjente for oss, men som gjorde en helhjertelig innsats for de få som hadde kommet. Ray LaMontagne og Mundy hadde vi såvidt hørt på radioen tidligere og ble ikke skuffet her heller. Mundy fikk litt trøbbel med lyden og måtte faktisk bryte av showet sitt før han skulle, men shit happens.
Først ut av de tre store navnene var folk punk bandet Violent Femmes, og de gjorde et forrykende show. Det virket ikke som at de hadde eldes en dag siden de gav ut Violent femmes i 1982. Desperasjonen på Blister in the sun var der som i 1982, det samme med Gone daddy Gone og Prove my love. For meg kom konsertens høydepunkt når de gjennomførte Jesus Walkin on the Water med flerstemt koring og gode greier. Så gjorde de et meget smart trekk. De dro et par gode irske folkesanger. Da hadde publikumstallet begynnt å stige til et par titusen og hele stadion ble helt stille. Alt fokus var rettet mot bandet og da de var ferdig eksploderte det i en ellevill jubel. De kunne ikke feile etter dette.
Flaming Lips var neste band på scenen og dette skulle nok bli som å hoppe etter han berømte hoppern fra trøndelag. Dette bandet som har gitt sceneoptreden en helt ny mening for meg. De startet konserten med 10 julenisser og 10 aliens på scenen, men på hver sin side av bandet samtidig som vokalist Wayne Coyne inne i en stor gjennomsiktig ball rullende over publikum. Sykt og artig. Bak bandet stod det to 4 meter høye astronauter samt at superboy og supergirl sprang frem og tilbake. Mye styr på scenen. Bandet jobbet hardt med å få publikum på gli og jeg synes vel ikke at de lyktes helt med det. Lyden var heller ikke av det beste, men det var verdt å se Flaming Lips live – og de har jo noen perler av popsanger på lager.
Kl 20:40 entret selveste Bob Dylan scenen. Jeg var veldig spent på hvordan dette skulle gå. Man har jo hørt mange historier om konserten med Dylan. Jeg hadde forstått at han kunne være en særing. Denne konserten var kanskje ikke så annerledes på den måten. Dylan snakket en gang på de 90 minuttene som han spilte og det var da han presenterte bandet. Ja så kan jeg si at jeg var jo ikke der for å høre han prate, jeg ville jo høre at han spillte. Det fikk jeg og de 30-40 tusen andre tilhørerne. Det var stor stemning når han spilte Like a Rolling stone, det tok litt tid før jeg forsto at det var Lay lady lay da den kom, og ja, han spilte all along the watchtower.
For meg var det en stor opplevelse å se Dylan live, men slettes ikke den beste konserten den kvelden. For meg var det Violent Femmes som stakk av med pokalen.
Irland – vestlige grevskaper
Søndagsmorgen pakket vi reiseveskene på nytt, satte oss i bilen og reiste mot de vestlige grevskaper. Vi kjørte nordover fra Carlow til Tullamore. Sikkert flere som kjenner Tullamore som brun veske i glass, men det altså også en by. Så videre til Athlone, Ballinasloe og frem til Galway. En tre timers kjøretur i vakkert landskap, gjennom små tettsteder og litt større byer.
Vi innlosjerte oss på Kinlay House Galway i Eyre Squere. Undertegnede var litt betenkt i forhold til å ta inn på et hostel. Dette grunnet i bekymringer om tilgjengelighet. Jeg sitter i rullestol og har mange ganger erfart at det som defineres som tilgjengelig slettes ikke er det. Trapp opp til heisen, for smale dører, for små rom og så videre. Dette var ikke tilfellet her. Kinlay House fungerte utmerket. Tilgjengelige rom, tilgjengelig bad og enkelt å ta seg fra rom til spisesal. Dette hostellet fungerte godt også for folk i manuell rullestol.
Galway blir i reisehåndbøkene beskrevet som en av Irlands festligste byer og mest moderne byer, full av liv og karakter. Vi tilbragte hele ettermiddagen og kvelden ute i byen. Her var det nok å ta seg til både for handlekåte turriser og for de av oss som heller vil ta det litt rolig på en pub. Vi gjorde litt av begge deler. Vi tuslet rundt i gatene og ved havnen. Siste del av dagen brukte vi på en av byens eldste puber "The Kings Head", som vistnok skulle ha en historie tilbake til middelalderen. En av våre lokalkjente guider fortalte en historie om at det skulle vært en konge som hadde henrettet sin egen sønn på denne puben for lenge siden. Når man ser på navnet så kanskje det var sønnen som kappet hode av sin far? Hvem vet.
Over ser vi et bilde fra havneområdet i Galway.
I løpet av nattens strabaser hadde undertegnede selvfølgelig pungtert det ene hjulet på rullestolen. Mandagens førsteprioritet ble selvfølgelig å finne en eller annen sykkelreperatør som kunne fikse problemet mitt. Vi fant en sykkelreperatør og hjulet ble fikset. Det hører med til historien at min bedre halvdel spurte om jeg ikke for sikkerhets skyld skulle sjekket det andre hjulet nå når vi først var i gang. Nei, det kunne jeg ikke forstå, det hjulet var jo gulle godt så hvorfor det?! Vel, det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at når stolen skulle til pers etter bilturen senere på dagen, hadde selvfølgelig det andre hjulet pungtert. Det var ikke fritt for at det ble liret ut av seg noen meldinger fra madammen da nei. Hovmod står for fall er det noen som har sagt….
Nok om det. Vi hadde ikke kjørt til vestkysten kun for å være i Galway og drikke øl på pub. Moherklippene skulle selvfølgelig besøkes. Vi kjørte fra Galway via Kinvarra, Bufren, Bealaclugga langs Clare kysten og ut til utsiktsstedet Black Head. Videre til Roadford og Doolin. Denne bilturen var som å reise i et postkort. Utrolige mange fotomotiver, pent landskap og mage borger og tårn.
Vi tok en lengre rast ved det koselige tettstedet Doolin og spiste middag på en lokal pub der. Etter middagen var det kort vei til Moherklippene. Disse sorte og dramatiske klippene som strekker seg åtte kilometer langs Clare kysten. Det er helt merkelig. Det ser ut som at noen rett og slett har knekt landet rett av. Det er sletter på sletter og plutselig et stup på 200 meter rett ned i sjøen. Bare se her:
Under ser vi et utsiktsbilde fra Moher.
Det skal sies at å komme seg opp til disse klippene var et pes uten like. Det hadde vært umulig for meg å komme meg opp med rullestolen på egen hånd. Sitter du i rullestol og tenker på å ta en tur ut dit, reis ikke alene du må ha med noen som er sterke. Det er bratt som f..
Turen tilbake til Calway er det ikke så mye å si om fordi solen hadde allerede gått ned og det bare var mørkt når vi kjørte østover.
Det vi oppdaget med Irland er at det er et flott land å reise i, selv om man reiser med litt flere hjul enn de fleste andre. Skal man reise hit så bør man få med seg mer enn Dublin – Irland er så mye mer enn det.
Vi har allerede startet planleggingen av neste tur til den grønne øya og da tenker vi å reise nordover.