Vi hadde planlagt en tur til Barcelona i flere måneder, og nå endelig satt vi på flyet fra Gardermoen. Det skulle bli deilig å komme bort fra Trondheim for ei lita stund.
Hvem er egentlig vi, tenker vel du på nå?
Jo, vi er et par, . Hvor den ene parten er avhengig av rullestol som forflyttningshjelpemiddel.
Våre agendaer med turen var på den ene siden å få bekreftet eller avkreftet myten om Barcelona som en storby som kan fungere både for gående og for rullende turister. Hvis det er så – hvorfor? Spania er slettes ikke blant Europas rikeste land. Hvilke mekanismer er det som har trådt til for at dette fungerer her i Barcelona og ikke i Norge generelt og Oslo spesielt – for øvrig verden beste land og hovedstad å bo i.
Vår andre agenda var rett og slett å være på ferie, nyte stemningen og byen.
Barcelona 20. august 2004.
Vi ankommer Barcelona med fly klokka 11.40 den 20. august 2004. Fra flyet ble vi hentet med bil som hadde det nødvendigste utstyret for å kunne frakte både manuelle og elektriske rullestoler. Denne bilen transporterte oss fra flyet og til terminalen, slik at vi fikk hentet vår bagasje. Dette fungerte veldig godt. Ingen hindringer. Det spanske folket er også veldig vennlige og serviceinnstilte.
Fra flyplassen til hotellet tok vi drosje. Et bekvemmelighetsvalg da vi godt kunne tatt buss. Det meste av offentlige transportmidler skal etter sigende være tilgjengelige for alle besøkende. Drosjeturen fra flyplassen til Hotell Barbara, som ligger i Carrer Marques de Barbera kun et kvartal fra den berømte gågaten La Rambla, tok rundt tjue minutter og kostet 23 €.
Vi fant hotellet og bestilte rom over internet. På siden www.hotelclub.net finner du hoteller, priser og muligheter for å bestille rom. Vi hadde valgt å booke oss inn på et ett stjernes hotell.
Hotellet hadde ungt og trivelig betjening, og ikke minst en overkommelig pris. Rundt 220 € for 3 overnattinger i dobbeltrom. Hotellet fungerte godt med manuell rullestol, men med elektrisk rullestol ville det nok blitt for trangt både på rom og i heis.
Da vi ankom hotellet, la vi merke til at det var påfallende mange lettkledde damer rundt inngangen på hotellet. Disse kvinnene var på jobb og deres ”arbeidsgiver” sto ikke langt unna. Selv om denne virksomheten ikke var i noen tilknytning til hotellet, bortsett fra å ha tilholdsted i samme gate, er det tydelig at dette ikke var noe pluss for hotellet. Vi erfarte ingen ubehagligheter med kvinnene, bortsett fra det triste med å registrere en nådeløs storby.
På den første turen på La Rambla stoppet vi på en av de mange kafeene/cerveseriane for å få tatt en matbit og noe godt å drikke. Vi erfarte det som så mange andre før oss har gjort, nemlig at prisene på mat og drikke i denne gaten holder norsk prisnivå. Men man skal ikke bevege seg så langt unna denne berømte gaten før prisene faller ned på et mer normalt spansk nivå. Men hvem tenker på prisene den første dagen av ferien?
Etter litt tapas og en cortado tok vi turen til Placa de Catalunya, et stykke opp i La Rambla, for å finne et turistkontor. Vi hadde lest at det kunne være lønnsomt å kjøpe et såkalt Barcelona-kort som ga rabatter fra 15% – 100% på de aller fleste av byens mange museer, inkluderte benyttelse av kollektivtrafikk og flybussen, rabatter på ulike kulturbegivenheter, butikker, underholdning, restauranter – for å nevne noe. Man kan kjøpe kortet med gyldighet fra en til fem dager. Prisen på kortet er fra 17€ – 27€. Velger man å ha en ferie hvor man skal besøke noen museer, shoppe og forflytte seg med kollektivtrafikken vil det være god butikk å skaffe seg et Barcelona-kort.
Nå var vi klar for å ta inn storbyens mange fasiliteter. Museu d`Art Contemporani sto for tur. Dette er et samtidskunstmuseum og viser de nyeste tendensene innenfor katalansk kunst og de utenlandske retningene som har influert den. Foruten at det er museets arkitektoniske utforming, er det et bevis på at universell arkitektur både kan være vakkert, stilrent og funksjonelt. Området rundt bygningen var tydelig et samlingssted for unge mennesker.
Middagen ble inntatt tidlig denne første kvelden i Barcelona. Det vil si tidlig i spansk målestokk. Selv følte vi at å spise middag i sekstiden slettes ikke var for tidlig. Det gav sine fordeler. Vi fikk et bra bord på en av de mange restaurantene på Place de Reial.
Dette serveringsstedet hadde bare middels toalettfasiliteter. Det vil si at det gikk med nød å neppe å komme inn på toalettene med rullestol. Vi skulle ved en senere anledning finne ut at det var flere restauranter på dette torvet med mye bedre toalettforhold.
Placa de Reial er et utmerket sted å nyte sin middag, kaffe og kanskje et glass vin samtidig som man kan nyte inntrykkene fra folkelivet. Artister av ulike slag og kvaliteter samles på plassen til både glede og kanskje litt irritasjon for gjestene. Det man spesielt må merke seg er lysestolpene som Barcelonas Gaudi har designet.
For de som bruker rullestol som fremkomstmiddel er Alex og Club13 restauranter med gode toalettforhold.
Barcelona 21. august 2004.
Etter å ha inntatt en tradisjonell spansk frokost, det vil si wienerbrød og boller, gikk turen på nytt ut i Barcelonas kulturliv. Museu Picasso sto på listen over museer som ikke var besøkt og vi vendte nesen mot La Ribera. En livlig og tettbefolket bydel.
Denne bydelen huser noen av Barcelonas vakreste severdigheter. Picasso-museet holder til i Palau Berenguer d`Aguilar – et gammelt og enverdig bygg som er oppgradert på en slik måte at det er tilgjengelig for både funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede mennesker. Bygningen har vist seg å være for lite til å romme Picassos enorme samling av ungdomsverker. Derfor har man rekvirert flere av herskapshusene ved siden av.
Dette er et museum som er vel verdt et besøk av flere grunner. Kunsten først og fremst, men også for norske bygningsingeniører og politikere som kan få sett at det faktisk kan bygges pent uten at det er trapper og andre barrierer for mennesker med funksjonsnedsettelse.
Fra Picasso-museet gikk vi til Santa Maria del Mar. En kirke som er oppført i det opprinnelige havnekvarteret i Barcelona. Kirken regnes for å være byens vakreste kirke. Kirken er bygd på 1300-tallet, og den bærer preg av en utforming med forkjærlighet for store proporsjoner og sparsomt utsmykket murverk. Det byr på utfordringer å ta seg inn hovedinngangen hvis man er avhengig av hjul for å forflytte seg, men det er en inngang på nordvestsiden av kirken der det er rampe.
Utenfor kirkens hovedinngang er det en åpen plass hvor det er mulighet for å få kjøpt seg noe å spise og drikke. Vi inntok turens beste tapas på denne åpne plassen. Restauranten heter Vascelum og kan anbefales av tre grunner: God mat, god service og toalettforhold for alle. Når man besøker en by med 1,5 millioner innbyggere kan det være godt å få litt ro. Plassen utenfor Santa Maria del Mar har et avslappende folkeliv, det fungerer som en slags oase i storbyens liv og larm.
For vår 3-dagers tur til Barcelona hadde vi lagt opp til et stramt program. Det var mange severdigheter som vi ønsket å oppleve. Derfor hastet vi fra Santa Maria del Mar til Placa de Catalunia for å ta Metroen til Glories. Det er et godt stykke fra Santa Maria del Mar til Placa de Catalunia, rundt 30 minutters spasertur og vi hadde gjerne sett at vi kunne benytte oss av en nærmere metrostasjon.
Det kunne vi altså ikke da stasjonen på Placa de Catalunia var den nærmeste stasjonen med heis. Man har gjennom årenes løp fått et inntrykk av at Barcelona er en by som er godt tilrettelagt for alle mennesker, og det var derfor nærliggende å tro at Metroen sikkert var et godt alternativ til drosje. Der ble vi skuffet.
Stasjonen på Placa de Catalunia hadde riktignok heis ned til perrongen, men det viste seg at det stort sett var den eneste stasjonen utstyrt med heis. Vi kom til Glories og fant da ut at det kun var trapper og rulletrapper på denne stasjonen. Humøret sank, og vi slet oss opp til dagslyset og bestemte oss for å ta drosje når vi skulle hjem igjen.
Placa de les Glories har byens største loppemarked. Har kan man få kjøpt tøy, møbler og alskens ting og tang. Har du en trang til å gå på loppemarked kan dette anbefales på det varmeste.
Har man en større trang til å gå på mer tradisjonelle kjøpesentre finner du to store sentre på veien langs Av. del Parallell fra Glories til Forum. En lang vei å gå/trille, men det er flatt og uten hindringer og kan regnes som en fin spasertur. Synes man det blir litt for langt. kan man ta trikken som er uten trapper.
Barcelona 21. august 2004.
Denne søndagen valgte vi å ligge litt lengre enn de andre dagene. Vi kom oss ut av hotellet ved tolvtiden. Målet for dagen var å besøke Sagrada Famillia, den kjente nygotiske kirken som skulle bli Antoni Gaudi sitt livsverk. Vi skulle i tillegg besøke Fundacio Joan Mirò (Miromuseet) Et flott museum med over 10.000 verker av kunstneren og Park Guell. Park Guell er et Gaudi-verk som startet som et hagebyprosjekt.
Vi hadde siktet ut turistbussene som fremkomstmiddel denne dagen. Bussene frekventerer tre ruter og dekker det meste av Barcelonas severdigheter. Bussene har guide, du kan gå av og på hvilken som helst busstopp for å ta nærmere i øyesyn de ulike severdighetene. Og: Hvis du blir frakjørt på holdeplassen, behøver du ikke å vente mer enn ti minutter før neste buss kommer. Bussene ”kneler” og har rampe slik at de med letthet kan brukes av gående og rullende. Bussene fungerte som et veldig godt alternativ for å ta seg frem i Barcelona over lengre distanser.
Etter en prat med vår guide på bussen viste det seg at vi kun fikk besøkt ett av de tre attraksjonene. Fundacio Joan Mirò stengte klokken 14 på søndag. Vi kunne rekke fram til museet klokken 1330 , men da ville det bli alt for liten tid til å se seg rundt.
Park Guell egnet seg svært dårlig for rullestoler. Det som da ble igjen var Sagrada Famillia.
Katedralen Sagrada Famillia var som en stor byggeplass, men i motsetning til de fleste andre byggeplasser vi har vært på, var denne så absolutt verdt et besøk. Det var lett å ta seg frem på hjul.
Denne søndagen var vår foreløpige siste dag i Catalonia og Barcelona. Vi ønsket å nyte denne dagen til det fulle og etter ankomst med turistbussen satte vi oss ned på en av de mange gatekafeene på La Rambla.
Vi tittet på menneskene som gikk forbi. Irriterte oss litt over slitne blokkfløytespillende punkere som tigger penger. Drakk kaffe. Fikk skoene pusset av en hyggelig eldre herre som tydelig hadde vært skomaker og i hvert fall visste hva tjenestene hans var verdt. Vi ruslet hele gaten ned. Forbi alle kioskene som selger blomster eller alskens rare dyr. Forbi alle levende statuer og gatekafeer. Ned til tegnerne, kunstnerne og malerne. Forbi de prostituerte, sexklubbene og de utallige suvenirsjappene og helt ned til statuen av Christopher Columbus.
Vi hadde vel allerede da bestemt oss: Vi skulle tilbake til Barcelona!
Byen hadde innfridd våre forventninger til både tilgjengelighet og estetikk.