Min venn lærte tidlig noe om seg selv. Når han var fire år gammel ble han plassert på en institusjon hvor han fikk vite at her skulle han være til han hadde lærte å gå. Andre barn kom, lærte å gå og forsvant. Min venn ble. Da han var sju år kom far og hentet ham. Han kan fortsatt ikke gå.
Selv om han ikke lærte å gå i løpet av disse årene er vi sikre på at han lærte noe om seg selv. Hva? Han kjente på følelsen av å ikke strekke til, han nådde ikke de målene de voksne satte opp for ham. Barn som føler på utilstrekkeligheten føler ofte skam. Skam er ikke en følelse å bli voksen av.
Personer som har vært avhengig av å prestere for å bli ansett som verdifulle utvikler ofte et sårbart og skjørt selv. Hvordan er det å møte andre mennesker når man er redd for at man igjen skal møte uoverstigelige krav? Møte med nye situasjoner blir en evig redsel for igjen å bli utilstrekkelig. Man vil skjerme seg mot situasjoner som betyr krav og tilbaketrekking er en god beskyttelse. Det skal mange positive hendelser og mye jobbing til i voksen alder for å skape den tryggheten som trenges for å våge seg ut i utfordrende situasjoner igjen.
Alle barn, har behov for å bli møtt med realistiske krav. Men foreldrene er der for å hjelpe og det er naturlig å ta i mot hjelpen, man er jo et barn. Det blir annerledes som voksen. Voksne skal være uavhengig sine foreldre. Det ligger i det å bli voksen. Men enkelte medmennesker har et varig behov for assistanse fra andre nære personer. I slike situasjoner kan den bitre smaken av utilstrekkelighet komme. Å stadig måtte be om hjelp kan lede til følelsen av å være en belastning og det er lett å havne i takknemmelighetsgjeld. Man skal være takknemmelig, det har man jo lært fra barnsben av. Et eksempel; du ber naboen om å henge opp ett bilde hjemme hos deg selv, og naboen henger opp bilde slik naboen ønsker det og ikke slik du vil. Følelsen av at du har mistet styringen av ditt hjem kan komme. Men, bilde ble hengt opp, og mest sannsynlig behersker du deg. Du ofrer din selvhevdelse og kommenterer det ikke. Sier du derimot ifra blir det gjort slik du vil. Men da kommer følelsen av å være kravstor. Ikke nok med at du ”maser” om hjelp, du er ikke fornøyd når de bruker av sin fritid på å hjelpe. Du føler du ikke strekker til, er udugelig.
Hvordan kan følelsen av utilstrekkelighet bøtes?
Jeg tror at alle må få muligheten og motet til å møte krav, utfordre seg selv og gi noe tilbake. Følelsen av å gi gjennytelser gir et balansert styrkeforhold mellom seg selv og de nærmeste. Aktivitet og deltagelse gir økt livskvalitet. Følelsen av å være nyttig og mestre nye situasjoner er kanskje en av de viktigste medisinene mot dårlig samvittighet, skammen og følelsen av ikke å strekke til.
Hva tror du?
(skrevet av J. S og S.M.S, redigert utgave)