En kompis ble plassert på en institusjon da han var 4 år. Her fikk han vite at han skulle være til han hadde lært å gå. Faren kom å hentet han når han fyllte syv år. Han kan fortsatt ikke gå…
Kompisen lærte ikke å gå i løpet av disse årene, men han lært noe om seg selv. Han kjente på følelsen av ikke å strekke til. Han hadde jo ikke nådd de målene som de voksne hadde satt for han. Fagfolk vet at barn som føler seg utilstrekkelig føler ofte skam. Du og jeg vet at skam ikke er en følelse å bli voksen av.
Personer som hele tiden har vært avhengig av å prestere for å bli ansett som verdifulle mennesker, utvikler ofte et skjørt selvbilde. Møte med nye situasjoner blir ofte en redsel for igjen å bli utilstrekkelig. Mange vil dermed skjerme seg mot situasjoner som betyr krav, og tilbaketrekking er en god strategi. Vi vet at det skal mange positive hendelser til i voksen alder for å skape den trygghet som trengs for å våge seg ut i utfordrende situasjoner igjen.
Hvordan kan man bøte på følelsen av utilstrekkelighet?
Mange føler at det å være nyttig og mestre nye situasoner ofte er av de viktiskte medisinene mot skam og følelsen av å ikke strekke til.
Hva tror du?